Etter 3 lange dager med espresso cup tasting og blanding av kaffe har jeg kommet fram til en versjon av min kommende espressoblend. Det er jo aldri slik at det er den første blandingen man lager som smaker best og man blir jo aldri heller fornøyd med de resultatene man får. Allikevel har jeg etter ca. 12 timer med intensiv smaking, prøving og feiling kommet fram til Tim Wendelboe espresso v.1. Nå skal den brennes med ulike brenneprofiler for å se om det er noe jeg kan bygge videre på. Det er mye som forandrer seg ved smaken på espressoen ved ulike brenningsgrader. Når man omsider har funnet en bra brenningsprofil må man finjustere blandingen slik at den får rett balanse og smaksprofil. Når det er gjort, er det igjen å prøve å brenne den enda bedre og ikke minst tilberede den enda bedre ved å finne riktig dosering, kværningsgrad og bryggetemperatur.
Dette er desverre ikke gjort i en håndvending. Grunnen til det er at kaffen man brenner gjerne må hvile i 7-9 dager etter brenning for å bli kvitt CO2 gasser og røyksmak. (Forskjellig fra brenneprofil, kaffe og brenningsgrad hvor lang tid det tar.) Først etter en uke kan man begynne å smake på kaffen og blande den. Når man så har funnet en blanding så brenner man igjen og må vente i nye 7-9 dager. osv osv….
Det som er fortvilende, men som gjør jobben enda mer givende, er at kaffe endrer seg hele tiden og det gjør min personlige smak også. Dvs. at når man kommer i mål med en blanding, så må man begynne på nytt igjen. Jeg ønsker heller ikke at min espresso skal smake det samme hele tiden. Det ville være å innrømme at bedre enn dette kan jeg ikke få til. Jeg ønsker derimot å bedre smaken på min blanding kontinuerlig. Hvem vil vel drikke samme vin hele tiden ? Noen vil kanskje hevde at jeg er gal og eller nerdete, og ja, det er jeg, men for meg er dette eksistensielt. Man kan jo spørre seg hva som er mer meningsfult; dette eller å løpe maraton ?? Man kommer i mål, men så fort det er gjort så begynner man på den igjen.
Jeg kan røpe litt om smaksprofilen jeg etterstreber denne gangen:
Den har innslag av marsipan og røde bær i nesen. Fløyelsmyk i munnen med masse sødme og kremet body / fylde. (selv ved lengre shots) Noe moden syre som underbygges av en tilbakeholden søt fruktighet. Ettersmaken er lang og søt med oljete tekstur.
Jeg prøver å begrense syrligheten denne gangen og heller finne en søt og myk espresso som er mer tilbakelent enn min tidligere Stockfleth’s blanding, som hadde mer sitrus fruktighet.
Jeg skal nok få ut noen smaksprøver til noen heldige utvalgte, men det er enda litt igjen før den tid og det blir nok ikke før i 2007.
Ciao.